Vi har kjørt heis!!

24. juli 2009

Ja, du leser riktig, min nydelige, tøffe og bestemte lille frøken kjørte heis sammen med meg forleden dag. For en mamma som har sett hvor stor angst dette har fylt en liten barnekropp med er følelsen av seier uendelig stor! Et veldig bra opplegg med angstarbeid på Bup sammen med en stadig eldre og klokere jente har resultert i at snart alle de store svarte skyggene har måttet vike for opplevelser og seire. Og vi gleder oss!

Nå husker jeg ikke om jeg tidligere har fortalt hvor fryktelig engstelig hun har vært for heiser, men kan si så mye som at muligheten for å kanskje måtte ta var nok til at hun ikke orket å reise til fremmede byer eller kjøpesentre, og valgte å bli hjemme, hun nektet også meg å ta heis, og jeg måtte love henne på forhånd at jeg skulle ta trappene med henne, samme hvor høyt opp vi skulle. Til nå har vi vel en rekord i 11 etasjer, smiler.

Så det å ta heisen; en etasje opp, og en etasje ned – det er en av de fineste reisene jeg har fått være med på.

Late dager – gode dager

8. juli 2009

Vi har hatt ferie en stund, ferie fra skolen med alle dens krav og stadige påminnelser om alt hun ikke mestrer, ferie fra voksne som ikke skjønner at hun så gjerne bare skulle vært som “alle andre” og ikke minst ferie fra medisiner som gjør kroppen hennes matt og mager. Ja, det er balansespill dette her, mellom en sunn kropp og en sunn psyke. Hun har virkelig behov for medisinene sine på skolen, for ikke å miste all kontroll, for ikke å miste all undervisning og for ikke å miste all kontakt med venner. Men samtidig slutter hun nærmest å spise, så vi har praktisert medisinfrie helger utover hele våren. Vi driver ikke skole hjemme, så som oftest går det greit uten hjemme, men det henger jo like mye sammen med at jenta nå er inne i ei årstid hvor ting e r greit.

Men når skoleferien kom droppet vi helt ut av medisineringen, etter å ha forespurt legen. Vi gir henne medisin kun enkelte dager da vi vet det vil bøi ekstra krevende for henne, eller at vi merker at hun er særdeles vrang dag. Men tror ikke vi har gitt henne det mer enn en tre-fire ganger, så det er virkelig fine dager nå!

Og det gleder vi oss over, i tillegg gleder vi oss over den gode matlysten, og en kropp som ikke lenger er radmager, men ganske så passe. Så jeg vil gjerne gjenta, og gjør det gjerne i det uendelige – det er så absolutt ikke enkelt å gi sitt eget barn ritalin. Men ser også nødvendigheten av det underveis i et krevende skoleår med uendeligheter av motbakker og motbør.

Ellers har hun vært med på en tur i regi av ADHD Norge, og det må jeg bare si var fantastisk! Bra opplegg og ikke minst vanvittig mange ting å se tilbake på – ting hun mestret og som hun kan ha minner om i mange år. Så om noen har barn og lurer på å være med en annen gang må jeg bare si: heng dere på, dere vil ikke angre.

Og sånn går dagene, vi koser oss med late dager, og plutselig er jeg innom her igjen

God sommer!!

Mai, 26

Hei, rart å publisere det siste innlegget (Vi har det bra!), for det er jo nesten som om jeg skulle skrevet det nå, i dag, og ikke for et år siden. Det er kanskje slik at vinteren er spesielt tung og lei for jenta mi, og at når snøen og mørket dukker nakken for solens varme stråler, ja da kan jenta mi igjen våkne til liv? Ikke er jeg noen dikter, og ikke er jeg psykolog, så jeg aner ikke så mye om hvorfor eller hva det er som gjør det, men jeg gleder meg uansett over at datteren min igjen har lysere dager. I morgen skal hun på tur med skolen, det gleder hun seg til, og jeg gleder meg over at hun gleder seg. Medisinmessig er det visst ikke noe som helt vil funke optimalt, men ritalinen hjelper henne nok noe, stratteraen derimot er jeg mer usikker på. Vi har satt ned doseringen, og håpet mitt er at den skal etterhvert droppes helt. Mindre medisiner, jo bedre. Jeg har dessverre ikke fått oppdatert bloggen min på noen måneder, det har som dere kanskje skjønner vært ganske stritt før solen varmet igjen, men det legger jeg av meg nå. Vi har mye å glede seg til, vi skal benytte oss av et tilbud fra ADHDNorge i sommer, det storgleder hun seg til! Og så blir det nok en liten ferietur i tillegg. Om jeg ikke dukker opp hit med det første vil jeg bare si tusen takk til dere som følger siden min, ble i grunn litt paff av å se at jeg har besøk hver eneste dag… God sommer!!

Vi forsøker Strattera – noen som har erfaringer?

25.01.09

Om dere har lest litt på bloggen, og speiselt under Nåtid, vet dere at vi har forsøkt Ritalin. Den hadde, når vi fant riktig dose, en fin effekt på min datter en stund. Dessverre fikk hun svært dårlig matlyst, tapte nok så mye som en 8-9 kilo på en fire måneder, svært alvorlig som dere sikkert skjønner. Dosen måtte derfor justeres ned og dette fungerte ikke så godt, selv om jenta fikk noe bedre matlyst og la på seg litt igjen. Da hun har mye raserianfall og er svært utagerende ble det forsøkt med Risperdal, som har en bivirkning med økt matlyst. Dette har vi prøvd ut sammen med Ritalin en lang periode, og etter å ha nådd ok vekt, økte vi også dosen med Ritalin til forrige gang det fungerte godt. Ingen effekt. Fortvilende.

Føler vi har en svært nøye og forsiktig lege, som vil være sikker på hva som fungerer og ikke (øker kun den ene av gangen, oppstart alltid med kun en medisin), men hun ble like forundret over at Ritalinen ikke lenger ga den effekten hun tidligere hadde. Hun ble tatt av Risperdal, og fikk i stedet Strattera. I en uke nå har vi gått på samme dose Ritalin og forsiktig oppstart med 25 mg Strattera, i morgen skal vi øke Strattera og redusere Ritalin. Merker vel ingenting ennå, men er spent på kommende uke (selv om legen sa at det nok ville ta to-tre uker før vi kunne se noen merkbar effekt)

Vi er vel som foreldre flest, litt utrygge og ikke så altfor glade for at hun må bruke medisin. Men samtidig ser vi jo at hun har store problemer med skolegangen, og vil etterhvert få store kunnskapshuller pga sin utagerende og hypre opptreden. Vi har på en måte ikke noe valg, selv om vi selvfølgelig har det. Men vi vil vårt barn vel, og tror dette kan hjelpe. Vi så jo hvor godt hun fungerte med Ritalin da den ga effekt.

Er det noen som har erfaringer med de medisinene jeg nevner? Fint å få høre andres erfaringer, selv om de ikke vil kunne sammelignes. Alltid spesielt når en starter opp med nye medisiner, og skulle gjerne visst mer om Strattera spesielt, selv om alle erfaringer er interessante for en kunnskapshungrig familie!

Midtimellomland

Torsdag 22. januar 2009:

Nå er vi i midtimellomland. Vi fader ut begge medisiner og starter forsiktig opp med Strattera. Effekten av de to første har vært minimal så nå er jeg virkelig spent. Og redd. Tenk om dette heller ikke fungerer? Hva skal vi gjøre da? Men forsøker å skyve det unna, jeg må ha tro og håp. Tro på at dette vil gjøre dagene hennes gode og fine, og skape muligheter for å lære det hun skal.. Bekymringene er store om dagen, hun fungerer som dere sikkert forstår ikke særlig godt om dagen, ikke en gang hjemme. Fryktelig urolig, mye bråk og støy, og raserianfall over selv de minste lille ting. Jeg får så vondt av henne, ser hun stresser på, klarer ikke selv å stanse. Men allikevel er det positive ting som skjer, skolen legger mer og mer til rette, og andre instanser er endelig virkelig inne i bildet, og jobber for oss de også. Det gleder et bekymret morshjerte.

Familien sliter jo også litt. Det er tøft å ha et barn som er såpass ustabilt, det er tøft å være søster og bror også. Ikke alltid så morsomt å ha med venner hjem, når lillesøster er helt pyton, når lillesøster er helt rabiat og slår etter vennene dine. Og det er tøft å være mamma og pappa, å sitte på jobben og ta i mot telefoner om “kaos” hjemme, om å aldri føle at en får gjort nok eller vært der nok. Og noen ganger må mer enn bare morske-stemmen brukes, noen ganger må vi fysisk stanse, det kan virkelig bli litt i tøffeste laget, vi vil jo alle være hele når dagen er slutt..

Men heldigvis er ikke alle dager slik. I dag har jeg en liten engel her. Min søteste, varmeste skatt. Gode venner, både store og små. Har vært ute og lekt, i dag hadde hun overskudd til det. I fler dager før har det bare vært “nei” når noen har ringt, men i dag var endelig ja-dagen her! Så flott! Og vi koser oss.

Nødvendig ferie

Onsdag 7. januar 2009:
Det har vært en absolutt nødvendig juleferie, alt har vært fryktelig vanskelig og vondt for jenta mi. Hun er nok en stor tålmodighetsprøve også for de voksne rundt henne.. Kanskje de ansatte også hadde godt av en juleferie? I alle fall, nå er ferien over, og det startet bra; hun gledet seg til skolestart. Helt til skolestart var over, for allerede da ville hun ikke mer på skolen..

Skolen ser endelig ut til å ha våknet litt, ser behovene, men dessverre litt i seneste laget. Skal liksom være full alert før de tar i et tak, så mange ganger jeg har etterlyst tilbakemeldinger og initiativ. Vi har fortsatt ikke truffet blink med medisiner og er litt stresset over det, vil vi aldri finne noe som kan hjelpe henne til å ha det enklere? Hun strever jo aller mest med seg selv. Så lenge hun må være innenfor skolens vegger i alle fall. I dag har det vært en spesiell tung dag, ikke aller som spiller med oss kjenner jeg. La morgendagen bli bedre!

Tunge dager – igjen

Lørdag 13. desember 2008:

Det er tunge dager – igjen. Høsten har i grunn ikke vært særlig enkel, i alle fall ikke når det kommer til skolen og trivselen der. Her hjemme fungerer hun i grunnen godt, ei fin jente er hun! Derimot strever hun mye på skolen, hun er alt annet enn enkel, og blir nok oppfattet som både vrang, vanskelig, fæl, slem og sta. Medisiner fungerer ikke som vi skulle ønsket, har stadig endret doser opp og ned..

I det siste har jeg begynt å tenke mer og mer på hvordan de møter henne på skolen, siden hun er vanskeligere der enn hjemme. Spesielt et par voksne er hun stadig i konflikt med, og jeg funderer på hvorfor. Jeg er et søkende menneske og leser alt jeg kommer over om emnet, det er liksom det ene jeg føler jeg kan bidra med. Har kommet over mye bra, og noe har brent seg fast: det er ikke barnet som kan endre sin atferd, dette er de voksnes oppgave. Altså: ingen kan forvente at min datter som har brent seg fast i et mønster skal kunne endre dette selv, hun må ha dyktige, omsorgsfulle og tydelige voksne som hjelper henne med dette.

Håpet mitt er at skolen skal klare å se dette. At de ikke ser et vanskelig, uoppdratt og krevende barn, men et barn med en funksjonsforstyrrelse som trenger hjelp for å finne veien ut av det kaos hun er i. Jeg elsker jenta mi så mye, og det er svært vanskelig å sende henne på skolen når jeg vet hvilke dager hun har. Hvor vanskelig hun har det til tider. Og at jeg selv helt sikkert hadde ringt inn syk i stedet for å møte på jobb om jeg opplevde egen arbeidsplass på samme måte…

Jeg setter min lit til skolen, vi er inne i en tyngre dialog, og det er nå eller aldri. Nå vurderes skolebytte som et virkelig alternativ. Kryss fingrene for oss – la oss møte voksne som ser et ulykkelig og hjelpeløst barn. “Dra til helvete” kan like så godt være et rop om hjelp som ordet “hjelp”. Jeg må tro de er i stand til å se forbi bannordene og den dårlige oppførselen, og gi den hjelpen de er forpliktet til.

Vi kjemper videre (nå med risperdal), noen som har erfaring?

Skrevet av Mammaen 14. oktober 2008, klokken 20.00

Min ADHD-jente kjemper seg videre. Vi har måttet justere medisinen litt (ritalin) da hun dessverre gikk så altfor kraftig ned i vekt. Men med litt justering og noen medisinfrie dager innimellom har hun nå oppnådd ei akseptabel vekt.

Dessverre ble også effekten redusert og vi har derfor akkurat startet opp med risperdal som støttemedisin. Vi er på ingen måte komfortabel med medisineringen, samtidig som vi ser at hun aldri har hatt det så bra på skole og med venner som etter at hun startet opp med medisiner.

Finnes det noen her som har erfaring med bruk av ritalin og risperdal for barn med adhd, sliter i tillegg med raserianfall og tvangspreget handlingsmønster? Hun går på såkalt lavdose, og de vanligste bivirkningene var søvninghet og økt matlyst, noe som for henne kan være bra.
Høsten har vært sånn passelig, håpet er at hun vil fungere så godt som hun kan med denne medisinen. For å øke ritalindosen vil vi nok ikke, for det er ikke bare på skolen en skal fungere, like så viktig er det å ha en unge som spiser, vokser og trives.

Vi krysser fingrene, og tar gjerne i mot andres erfaringer på området.

Vi har det bra!

Skrevet av Mammaen 1. mai 2008, klokken 11.18

For de som har fulgt oss en stund, er det kanskje greit å høre at nå har vi det ganske bra. Selvfølgelig er det utfordringer, og selvfølgelig er enkelte dager mer utfordrende enn andre, men alt i alt er det veldig bra.

Det beste er jo å se at hun tør opp, gjør mer vanlige ting, som å ringe venner, bare det er helt fantastisk å se. Men også det å få være mer nær, hun dytter meg ikke unna på samme måte, inviterer mer, her om dagen fikk jeg til og med holde litt i hånden når vi gikk tur. Godt for en mamma.

Hun har begynt med et par aktiviteter på kveldstid, og det går også ganske bra, selv om hun synes det kan bli litt slitsomt, men her også møter hun venner samt gjør ting hun liker.

På skolen tror jeg det går veldig bra, gode tilbakemeldinger fra lærere, og mest av alt ser jeg det på henne. Her om dagen hadde hun sommerfugler i magen når vi skulle dra til skolen. Glede-seg-sommerfugler! Nesten ikke til å tro.

Endelig, etter en lang høst og vinter kan jeg lene meg litt tilbake.

Hva dere ikke vet om oss, bare fordi vi har et barn med ADHD!

Dere har nok rett, jeg har aldri sagt ordet nei, hun får godteri i stedet for mat og vi lar henne få bestemme det meste, lekser er noe tull og skolen en gjeng med skrullinger og en trenger ikke ta utdanning – det får en bare studiegjeld av.

Vi er noen asosiale foreldre som sliter med kommunikasjon, vi krangler, vurderer å skille oss, sliter med psykiske diagnoser, er fattige, vi er usikre og generelt dårlig fungerende.

Vi setter stor pris på diagnosen ADHD, da vi endelig kan lene oss tilbake og slappe av. Med diagnosen i vår hule hånd kan vi la ungen drive på som den vil, slippe den slitsomme grensesettingen – vi skylder jo bare på diagnosen. Så herlig! Og ingen kan kalle oss dårlige foreldre, vi kan da ikke noe for at ungen våres er uspiselig. Den har jo ADHD!

Riatalin og Concerta er det beste som har hendt oss! En deilig slankekur for småtykke barn kan en vel også kalle det. At de nesten ikke spiser er jo også billig, er ikke mas på godteri en gang – i grunn mest fryd og gammen! Selvfølgelig prøvde vi ikke noe annet først, og selvfølgelig ønsker vi så stor dose som mulig, jo mer jo bedre.

Og diagnosen fikk vi etter å ha mast litt på fastlegen, som henviste oss videre. Gjort på et par uker. Lasta ned noen skjemaer fra nett, og overdrev gjerne litt, bare for å være på den sikre siden. Legen kjøpte det som bare det, og medisiner hadde vi i handa dagen etter diagnosen ble stilt.

Vi gidder ikke snakke med lærerne eller gå på møter, det er bare alle andre det er noe galt med. Går jo ikke an å samarbeide med skrullete skolefolk som mener vi må bidra? Bidra? Vi? Nei, er unga på skolen, får nå skolen jammen gjøre det de skal. Det er faktisk mine vel unte fritimer vekk fra et ADHD-befengt barn. Ingen som tenker på det, da, at vi trenger litt fri?

Verden er en plass full av folk som mener så mye. Tror ikke det finnes en diagnose i dag som så mange mener noe om. Men jeg er sliten av å høre om det. Det er så tungt å ha et barn med denne diagnosen, og da tenker jeg ikke spesielt på grensesetting, krangling, konflikter, skrik og sinne, men på det psykiske. Disse ungene sliter. Virkelig!

Ungene sliter med dårlig selvtillit, med å passe inn, med å svelge nederlag på nederlag, på å bli avvist, på å føle seg mindre verdt, mindre likt – og å kunne få være som de andre.

Virkeligheten er jo at jeg syntes det var tungt å få diagnosen, mest fordi jeg jo skulle ønske det ikke feilte jenta mi noe, men selvfølgelig var det godt å få bekreftet at det var en grunn til at all vår grensesetting og veiledning ikke fungerte slik den hadde gjort med våre andre barn.

Hun har gått til behandling lenge, og vi har som dere kanskje har lest her på siden også forsøkt alternativ behandling. Ritalin gis ikke med lett hjerte, jeg syntes det var helt fryktelig i begynnelsen, og ringte legen igjen bare for å forsikre meg om at det var det beste for henne. Det vil aldri bli komfortabelt å gi henne medisinen, men jeg vet også hvor vanskelig hun har hatt det, og hvor mye enklere hun har det nå.

Diagnosen kom ikke rekende på ei fjøl, det har vært mange inne i bildet, og diagnosen ble først satt av en behandler, før en annen behandler tok over og kontrolltestet det hele. Vi har heller aldri bedt om å få diagnosen, og aldri spurt om det er det hun har. Vi har bare vært til samtaler, barnet har vært observert over flere timer, og vi, barnehage og skole har fylt ut haugevis med skjemaer over en lengre periode, også nå etter at diagnosen er stilt!

Heldigvis har jeg to unger til som er såkalt “velfungerende” som det aldri har vært problemer med, de har gode venner, gode kunnskaper og oppfører seg “som forventet” av omverdenen. Om jeg ikke hadde det, tror jeg dere kunne ha knust meg. I alle fall på en dårlig dag.

For meg har ikke veien frem til ADHD-diagnosen vært hverken enkel eller noen utvei, men en nødvendighet for å få den hjelpen barnet mitt trenger for å klare seg og mestre hverdagene.

Jeg blir så sliten og forbanna av å høre hvor mye dere vet om oss, bare fordi vi har et barn med diagnosen ADHD!

Skrevet av Mammaen 29. mars 2008, klokken 14.07

Angst for raketter…

Om kvelden lille nyttårsaften ble det tårer og redsel. – Mamma, har vi raketter? – Må vi skyte de opp?

Mor tok en liten hvit en. – Jeg har bare kjøpt stjerneskudd, jenta mi. Og om de andre har, så skal de ikke skyte de opp her.

Kvelden kom og det kom henne for øre at jeg allikevel hadde kjøpt en liten pakke.
- Hvorfor sa du det ikke til meg, sa hun.

- Fordi jeg ikke ville gjøre deg mer redd, sa jeg. -

Jeg hadde jo ikke blitt redd da, sa hun tappert med et lite smil..

Vi spiste sent og koste oss. Så “Hjelp vi er på juleferie” og spiste snop. Klokka dro seg over halv tolv, og hun begynte å trave litt rundt etter hvert som det smalt mer og mer over hodene våre.

De andre gikk ut, vi ble igjen inne. Søkte tilflukt på badet. Men hun var for rastløs. Ut i gangen. Frem og tilbake. Tårene kom. Mamma prøvde å trøste. Så kom vi på: Pusteteknikker og avslapningsøvelsene vi har lært. Vi begynte å puste. Og tenkte at vi var et annet sted.

Og slik gikk anfallet over. Hun åpnet øynene etter en kort stund, og begynte å snakke om noe annet. Med et lite smil om munnen…

2007-01-01 14:58:52

Ikke så bra nå

Ikke så bra nå. Ikke så bra.

Men det skal gå bra.

2007-01-23 21:36:05

Hjertet mitt blør for jenta mi…

Skrevet av Mammaen 23. februar 2007, klokken 20.28

Vet det er noen her inne som kikker innom og vil bare gi dere en rask oppdatering.

Vi sliter dessverre litt for tiden, men har fått tilbud om behandling, så begynner å bli optimistisk igjen.

Strever selv med mye følelser, da denne nedturen faktisk kunne ha vært unngått. Den ble skapt av et voksent menneske, og nå er det vi som må rydde opp i kaoset.

Jeg kjenner et sinne jeg aldri har kjent før. Og må forsøke å finne ut av det, samtidig som jeg skal være en stødig mamma.

Noen ganger er livet blodig urettferdig! Hjertet mitt blør for jenta mi…

Jenta mi har ikke alltid vært redd. Vi skal vinne!

Jenta mi har ikke alltid vært redd. Men hun har alltid hatt litt vanskelig for å innrette seg etter regler og sosiale koder.

Hun har vært supertøff og stått først i køa. Men plutselig en dag (det opplevdes slik) så var hun ei forknytt jente, ute av stand til å slippe meg. Hun sluttet å leke, sluttet å rope “førstemann” og ville helst være hjemme. Inne. Om vi var i hagen måtte hun hele tiden ha blikkontakt. Inne måtte hun alltid ha beskjed om hvor jeg oppholdt meg. Slitsom tid for mamma, men klarer ikke en gang å forestille meg hvordan det må ha vært for henne.

Hun er svært intelligent og mestrer skolearbeidet veldig bra. Heldigvis! Men sosialt sliter hun mer. Kommer ofte opp i konflikter, uten selv helt å forstå hvorfor. Hun har også oppmerksomhetsproblemer, konsentrasjonen faller ofte bort. Og hun glemmer ofte det som blir sagt. Sitter bare igjen med følelsen av hva som har skjedd, selve situasjonen eller ordene er borte.

Det er vanskelig når ikke dagene er som de pleier, angsten dukker ofte opp når det skal skje noe spesielt. Alle de dagene som andre barn gleder seg til, slik som skog/turdager, aktivitets/skidager, og alle turer føles bare truende. Hun begynner dagesvis i forveien, og sliter med å sovne om kvelden.

Noen ganger får vi ekstra hjelp av noen voksne, jeg kan jo ikke alltid være med henne, for å hjelpe henne med å mestre angsten og få den samme opplevelsen som de andre ungene. Men det er tøft! Tøft for en mamma å se. Jeg begynner å bli sliten selv, og veldig trist. Fordi hun mister så mye, og jeg ser hvor vondt det er. Og fordi andre ikke forstår. Vi kan jo ikke brette ut alt, til alle vi møter, vi har jo nylig opplevd at de vi har vist tilit faktisk brukte det mot oss. Mot henne.

Men når hun er redd sitter hun jo ikke alltid å gråter. Redsel hos barn kan gi mange utslag, heftig sinne og innesluttethet er like vanlig som gråt. Kanskje vanligere. De legger seg kanskje ned på gulvet og agerer mindre enn de er, har du noen gang undret deg på slikt et “pussig” barn? Har du noen gang tenkt at det kanskje har vondt der det ligger og kveiler seg? At angsten har tak. Overtaket.

Men hun får hjelp. Lærer om angsten, og hvordan hun kan bli sjefen. Hva tanker gjør med oss, hvilken makt hodet vårt har over kroppen. Og det hjelper, sakte men sikkert. Men nye ting oppstår også. Men nå har vi “verktøyet”, og  vet å bruke det.

Vi skal vinne!

Tre positive ting ved leggetid

Skrevet av Mammaen 6. mars 2007, klokken 22.23

For å prøve å dysse ned alt det som ikke er fint, så har vi nå begynt ny rutine ved leggetid.

Noen ganger har ikke dagen vært så morsom, og da er det jo fint å avslutte den med noe positivt. Etter nattalesing og en prat om dagen forteller jeg noe fint om henne. Og så må hun fortelle noe fint om meg. Tilsammen tre ting hver. Og til sist skal vi ramse de opp, og se om vi husker det vi begynte med!

Det er ikke alltid like lett, fordi det blir jo fort litt prat i mellom

Vi strever

Skrevet av Mammaen 11. mai 2007, klokken 19.31

Hei på dere som er innom,

ting går sånn passelig om dagen. Jenta mi viser at ikke alt er helt topp, hun har hatt en periode hvor hun begynte å smile igjen, men nå er ikke tingene like lett..

Men hun er heldigvis skoleflink, så fagene får hun i alle fall med seg.  Men hun sliter på innsiden. Noen ganger sitter jeg bare å tenker over hvor  forskjellig det er; noen unger er “født” med selvtillit, pågangsmot og sosiale antenner, andre barn får det liksom aldri helt til. Jeg er så heldig å ha flere barn, og vet at det kan være enklere også…

Nå er også jenta mi testet. De ser hun er veldig impulsiv, og endel urolig, samt at hun reagerer på litt andre måter enn det som gjerne er gjengs for hennes alder. Men hun er skoleflink som få, dette er heller uvanlig for barn med adhd.  Angst og fobi ser de oftere og oftere i tilknytning til diagnosen. De får gjerne dårlig selvtillit av å bli misoppfattet, misforstått og alltid være den som blir “tatt” – noe som igjen kan lede til angst, frykt og fobi.

Skjønte at det vil ta tid å få svar.

Jeg er ambivalent i følelsene rundt dette, jeg vet at det å få en diagnose vil åpne endel dører, men den vil samtidig skape mange forutintatte syn og meninger rundt henne. Det finnes mange oppfatninger om barn og adhd der ute, og ikke alle er like korrekte.

Hadde jeg hatt en tryllestav skulle jeg svingt den i en bue rundt den lille jenta mi,sagt abrakadabra og hei filiokus, og nå skal alt bli bra!!

Håpet om at alt skal bli bra lever ennå – hun er ei flott jente, denne frøkna mi!

Det finnes slike dager også!

Skrevet av Mammaen 7. juni 2007, klokken 23.02

Hun hoppet nærmest ut av bilen, smilende, i det døren var på tur igjen kom hun på nøkkelen hun hadde i hånden, åpnet døra igjen og kastet den inn i setet. Døra smalt igjen og snart så jeg henne løpe i fra meg, den gode ungen, i lette sommerklær på en varm sommerdag.

Så godt for en mamma å se. Det finnes slike dager også!

Hyperkinetisk forstyrrelse

Skrevet av Mammaen 14. juni 2007, klokken 23.12

Ja, idag ble det klart, jenta mi har en hyperkinetisk forstyrrelse, med hovedvekt på impulsivitet og oppmerksomhetsvansker (ADD).

Det var ganske godt å få bekreftet at det er noe. At hun ikke bare er vanskelig og vrang.

Hun kan ganske enkelt ikke noe for det.

Og så er jeg litt trist. Fordi hun nå har fått bekreftet en funksjonshemming.

Men det kunne vært så mye, mye verre. Mange har det verre.

Aller mest er jeg bare veldig, veldig glad i lillejenta mi!

De ser henne jo aldri når hun gråter…

Skrevet av Mammaen 25. juli 2007, klokken 23.36

Hun er ikke så glad om dagen, jenta mi. Forteller selv at hun er lei seg, selv om hun ikke vil være det. Synes det varer så lenge, sier hun.
Senga si vil hun ikke lenger bruke, hun har ligget på madrass hos søsken nå i en lengre periode, eller på foreldrerom.
Vi prøver å prate om det, men det er jo ikke så lett når hun ikke selv forstår hvorfor ting blir som det blir… Og når hun er slik lei seg er hun også mye sint, utålmodig, sutrete og egen. Mange rundt oss synes dessverre hun kan bli litt “uspiselig” – dette gjør meg jo ennå mer trist. De ser henne jo aldri når hun gråter, ser hvor utenfor hun føler seg.
Noen ganger prøver jeg å forklare. Men det er ikke så lett å formidle det. Hun er ei god jente, jenta mi. Noen ganger blir det bare litt gjemt i alt det vanskelige.

Monsterbarn

Skrevet av Mammaen 4. august 2007, klokken 12.20

Her om dagen ble jeg så lei meg, jenta mi var satt bort til barnepass. Når jeg ringer for å spørre hvordan det går, sier barnepasseren at hun lurer på om jeg lager et lite monster ut av jenta mi.
Dette er kanskje aller første gang noen andre virkelig har sett hvilke problemer vi sliter med, og så skjønner de ingenting! Vi skaper da ikke et monster, det er jo add/adhd’n som er “monsteret” her.
Har vel hatt nok med stunder hvor jeg har sittet å lurt på hva jeg gjør galt, som ikke får henne til å tilpasse seg alminnelig sosiale regler og oppførsel. Og så skal en få det slengt slik tilbake.
Kjente det sved. Skikkelig. Men jeg svarte raskt tilbake at jeg ble lei meg over en slik kommentar, og at det er jo akkurat dette vi strever med. Daglig. Og som vi endelig fikk en årsak til, hun kan ganske enkelt ikke for det. Vi kan ganske enkelt ikke for det.
Hun er ikke et monsterbarn, hun er jenta mi, og hun er flott!

Jeg orker ikke mer, sier hun

Skrevet av Mammaen 11. august 2007, klokken 00.00

- Jeg greier ikke mer, jeg greier ikke mer! roper hun gjentatte ganger.
Jeg er rolig, mens jeg spør henne hva det er hun ikke greier.
Hun: – Jeg vet ikke, men jeg orker ikke mer.
- Jeg greier ikke mer sier hun igjen mens hun ligger i sofaen og kaster en pute opp og ned med hjelp av armer og bein. Også mumler hun noe om selvmord.

Hun er ikke 10 år en gang, jenta mi, og snakker om ting og ord hun ikke skulle trenge å vite noe om… Jeg snakker oss bort…og videre. For jeg vet at vi i alle fall ikke skal sulle oss videre inn i slike tanker.

Psykologen hennes sier at disse tankene ikke er så “dype”, men jeg skal love at de treffer meg så dypt som det går an. Noen ganger må jeg bare gå litt unna alt, og bare la tårene renne.

Bøkene om Sirius, en gutt med adhd

Som den vitebegjærer jeg er om dagen, har jeg trålet nettet på leting etter informasjon, og fant “Boken om Sirius”, som handler om en gutt i 4. klasse med adhd.

Denne boka har vært til god hjelp for oss, både for henne, men også for oss rundt som skal søke å forstå. Første historie handler mest om det å ha adhd, hva en diagnose er og hva den betyr. Den andre historien handler om at Sirius blir sint og får dyttet til en annen, og hvordan dette blir taklet av ham selv og de voksne rundt ham.

Ettersom vi var så fornøyd bestilte jeg bok nr to; Sirius i farta.

Her handler første fortelling om hvordan det er å være søsken til en med adhd, og også hvor viktig de er for barnet med adhd. Kjempefin å lese for søsknene som kan ha vondt for å forstå all forskjellsbehandling og ulike forventninger det ofte blir i mellom de. Veldig bra!
Historie nummer to handler om å ikke få være med, fordi de andre ungene har forventninger og hukommelse om dårlige episoder med Sirius. Kan være fint å lese for den som har adhd, å forstå hvorfor de andre reagerer som de gjør..

På slutten av begge bøkene er det en faktadel til oss voksne. Jeg synes bøkene er leseverdige både for de barna som har adhd, men også fine å kunne bruke i klassen, til tanter og onkler, søsken og besteforeldre, som alle må søke å forstå hva dette er.

Siden forfatteren fremsto så kvalifisert, ble jeg også nysgjerrig på henne; Lisbeth I Rønhovde. Og forventningene ble innfridd, en bok skrevet til pedagoger som arbeider med adhd-barn, foreldre og andre som ønsker å sette seg inn i det ble innkjøpt: “Kan de ikke bare ta seg sammen: om barn og unge med ADHD og Tourette Syndrom”.

Boka har jeg pløyd fra perm til perm to ganger allerede, den gir meg de fakta jeg trenger, tips og gode råd, og ikke minst et klapp på skuldra.

Det er ikke min skyld. Noen ganger trenger jeg høre det!

Skrevet av Mammaen 19. august 2007, klokken 22.59

I gang igjen

Skolen har vart ei stund, vi har fått gå igjennom rapporten med konklusjonen, og venter på time til psykolog. Det kommer ta en stund skjønner jeg. Har allerede purret noen ganger.

Jenta mi har faktisk vært gladere etter å ha begynt på skolen igjen. Sikkert godt med en forandring, selv om jeg allerede har fått tilbakemelding på endel episoder.. Skolen venter på veildening, men var ellers mest opptatte av om hun skulle medisineres. Kjente at det provoserte meg litt, hun blir ikke “bra” av det, og det er heller ingen sovepute fra å være i forkant av hendelsene.

Jeg vet fortsatt lite, jenta mi er mest glad om dagen, selv om vi har noen ganske stygge utbrudd hjemme innimellom. Høye lyder og et voldsomt sinne. Og så smil og latter. Hun har alt!
Ville ikke byttet henne mot noe! Alle utfordringer binder oss bare mer sammen, min kjærlighet er stor! Hun er stor!

Skrevet av Mammaen 3. september 2007, klokken 21.51

Det er nesten ikke til å tro!

Hun har det så godt om dagen! Hun smiler. Ler. Og lar oss spøke, og hun ler med av spøken.

Det er helt utrolig, nesten, å se at hun igjen kan være ei glad jente. Det er så lenge siden sist, ved påsketider omtrent. Det er mange måneder det, med tungsinn og triste tanker.

I dag kom liksom prikken over i’en; vi var på handletur, og så ble det en liten misforsåelse, hun lo høyt, og grep rundt meg med armen sin. Hun holdt rundt meg. Mens hun lo. Hjertet mitt holdt på å sprekke!
I flere måneder nå har hun nektet oss (seg selv) å gi henne kos, nattanuss eller nærhet. Har fått en klem om dagen. Hun ønsket ikke trøst, og ville ha oss på en armlengdes avstand.

Nå legger hun armen rundt meg mens hun ler.

Jeg våger ikke tenke for langt fremover, men fryder meg over dagene. Men skulle allikevel visst hva det var som løste opp det vonde.

Jeg gleder meg så tårene triller…

Skrevet av Mammaen 23. september 2007, klokken 14.44

Nå skjer det da ting!

Jenta mi har det fortsatt ganske greit, selv om dagene nok ikke er så rosenrøde som jeg kanskje ga inntrykk av.. Men de er da allikvel så mye bedre enn de var i sommer!

Men det er fortsatt ikke så artig å gå på skole, og hun finner på mange unnskyldninger for å slippe, og innimellom topper det seg og vi må hente på skolen. Føler at hun er omgitt av voksne som bryr seg om henne, og det gjør det så mye enklere. Dessverre skal de voksne dele seg med mange andre barn… og hun trenger de mest hele tiden.

Vi har avtale med en lege som skal finne ut om hun skal prøve ut medisiner, ppt er inne og vurderer om det skal settes inn ekstra ressurser for å fremme trivsel og hjelpe henne til å motivere seg for undervisning og oppgaver, hun har tillit til sin behandler, og vi kan endelig senke skuldrene litt fordi nå er vi ikke lenger alene om å ville gjøre ting bedre.

Vi har levd med jenta vår i mange år, og vi vet at det nok ikke finnes noen snarveier eller lette løsninger. At hun nok alltid vil være krevende, men nå er vi ikke alene om hverken å synes at hun er krevende, eller at hun trenger hjelp. Det er så slitsomt å alltid måtte forklare og forsvare alt sammen!
Hun er ei flott jente, jenta mi, selv om vi i dag bare har kranglet. Eller hun har kranglet, survet, sutret og klaget fra jeg kom hjem. Jeg har mest bare tatt i mot. Men ser andre voksne rundt reagerer. Jeg har mest lyst til å fortelle de at hun kan ikke noe for det. Men vi trenger da ikke forklare oss?

Men det var i dag. I morgen kommer en ny dag. Og den blir sikkert fin! Og blir den fin har jeg lovet at vi skal lage vafler – for det er vel noe en gjør på godhumørsdager, er det ikke?

Skrevet av Mammaen 23. oktober 2007, klokken 22.35

Skal vi være åpne om hennes ADHD?

Ja, nå ligger jo diagnosen der, adhd. Og det jobbes med ressurser og annet som må til (medisiner?). Men så kommer vi til dette med åpenhet. Jeg kjenner selv at jeg synes det er vanskelig. Noen ganger hadde det vært så godt å kunne forklare pussig eller vanskelig oppførsel ovenfor spørrende foreldre i klassen, naboer, eller kolleger av meg som ser spørrende ut når jeg har med jenta mi på jobb og hun er vanskelig.

Men samtidig, er det kanskje best for jenta mi å slippe denne merkelappen, som jo også brukes som et ukvemsord. Ja, for jeg har hørt de. Som snakker nedsettende om adhd-barn, om at de ødelegger klassemiljøene og burde sendes på egne spesialskoler.

Jeg er veldig sårbar, jeg kjenner for å beskytte meg. Henne. Mot alle disse som ikke vet hva adhd egentlig er, at de ikke er dumme, ikke trenger å være noen drittunger, og at de færreste av de er det, men heller motsatt. De er sårbare, og sliter med dårlig selvtillit på grunn av alle de stadige negative tilbakemeldingene fra andre barn og voksne.

Men samtidig vil jeg tro at noen kanskje vil vise større forståelse, ha større tålmodighet og en høyere terskel i møte med henne.

Jeg er så usikker, og derfor vil jeg spørre deg, enten om du har adhd, eller om du har barn med adhd. Hva valgte dere?

Skrevet av Mammaen 7. november 2007, klokken 20.18

Et raserianfall er over…

Hun visste jo at hun måtte dusje allerede i dag tidlig, jeg minte henne et par ganger på det også i løpet av dagen. Fem på åtte var raserianfallet et faktum.

Hun raset i tyve minutter, jeg sa at om hun ikke ga seg, måtte premien avlyses. Det var lettere sagt enn gjort, flere minutter passerte, naboene hørte henne nok godt i dag også, om de var ute.
Hun knakk sammen i armene mine, hun ristet av gråt, mens hun sa: “mamma, jeg ville så gjerne stoppe, jeg bare klarte det ikke. Og jeg vil jo så gjerne ha premien i morgen, men nå går det jo ikke..”. Kroppen ristet fortsatt, og de store hulkene bristet meg i hjertet, og tårene mine kom også.

Vi klemte hverandre, og mamma forsikret henne om at hun var glad i lille skatten sin – uansett, også når skatten var sint. Og at jeg visste, visste, at hun ikke kan for det. Og at i morgen er en ny dag.
Vi prøver igjen.

Skrevet av Mammaen 4. desember 2007, klokken 22.30

Svart dag

Noen dager føles mørkere enn andre, dagen i dag har vært nærmest svart.
Akkurat nå føles det vanskelig å ha optimisme, og jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er tøft å være mamma. Og ja, det har kommet tårer, de er det heldigvis mange av.
Surfet side opp og ned om ADHD i dag, og meldt oss inn i foreningen. Noe må jeg gjøre, det er tross alt så mye jeg ikke får gjort noe med, dette blir jeg fortvilet over.
Aller mest gleder jeg meg til å sove.
Og så ønsker jeg meg en snill morgendag, vær så snill.

Skrevet av Mammaen 11. desember 2007, klokken 21.05

Nevrofeedback

Noen som har erfaring med metoden?

Jenta mi skal over på medisin, men vi håper etterhvert å forsøke nevrofeedback, slik at hun kan gå ned på doser – eller enda bedre; slutte helt.

Jeg har søkt det litt opp, og forstår det slik at det er en opptrening av hjernebølgene ved bruk av elektroder, og de viser til gode resultater i flere studier. Etterhvert skal de selv kunne kontrollere og regulere, der de før har vært for impulsive. ADHD Norge er positive til denne behandlingsmetoden, og forsøker å få satt i gang forskning på det.

Men finnes det noen som har nærmere erfaring på denne type behandling?

Skrevet av Mammaen 13. desember 2007, klokken 21.48

Pr. i dag:  behandlingen ble avbrutt etter 7-8 ganger, da det ble for vanskelig for jenta mi å gjennomføre den. Å sitte stille og se på et “kjedelig spill” som hun mente det var, ble rett og slett mer enn hun kunne orke. Når hun ikke ville ble det ikke mulig å få det til, det krever jo endel egeninnsats. Men er jo fortsatt interessert i å høre hva andre har av erfaringer? Det kan godt være at hun kan starte opp igjen med dette nå som hun er medisinert.

Jeg møter så mye uforstand!

Fra vi fikk diagnosen adhd og frem til nå møter jeg mye uforstand:

- Vi kan da ikke behandle henne annerledes enn andre barn?

Jo, hun er annerledes, hun har en diagnose, og må behandles deretter!

- Hun er så umulig, vi vet ikke hva vi skal gjøre!

Kanskje dere burde planlegge, lage et opplegg i stedet for å ta det fra da til dag? Og kanskje benytte dere av de fagpersonene som finnes, slik som spesialpedagoger?

- Jeg har jo så mange andre barn…

Det er noe du må ta med skolens ledelse, jeg er her for mitt barn, forhåpentligvis har de andre foreldre som tar seg av dem.

- Hun skrek bannord til meg, så jeg skrek bannord tilbake.. Du skulle bare sett hvor fæl hun er!

Det var hverken spesielt voksent, pedagogisk eller forståelsesfullt fra en voksenperson som barnet mitt skal lære av.. Hadde det vært opp til meg, hadde slike som deg ikke arbeidet med barn i det hele tatt.

- Vi kan ikke ha andre regler for henne.

Nei, kanskje ikke egne regler, men smidigere og kreative. Vær i forkant, ikke i etterkant. Og vær tydelig, samme regel fra alle voksne.

- Hvorfor gir dere henne ikke medisiner?

For det første har vi ventet på time, for det andre skal det gjennomgås flere nye undersøkelser før en eventuelt får de. Dessuten, medisiner løser ikke alt! Noen ganger ser det ut som skolen ser dette som løsning i stedet for knallhard pedagogisk jobbing, med gode systemer, trygge voksne som motiverer og veileder.

- Joda, jeg trives med henne, men jeg begynner å bli sliten!

Dette burde du ta opp med din leder, og ikke med meg. Tror du ikke jeg har nok bekymringer som det er, og har du noen gang spurt meg?

- Jeg er bekymret for mine arbeidskolleger!

Igjen, ikke legg flere byrder på meg, det finnes noen som har ekstra betalt for å høre deg, jeg sover dårlig nok fra før.

Bare et lite hjertesukk.

Selvfølgelig møter jeg også mange hjertegode mennesker med mange gode ord på min vei, dessverre har de negative lettere for å feste seg…

Skrevet av Mammaen 18. desember 2007, klokken 19.57

Omega 3 og nattlysolje til ADHD-barn

Jeg har hørt om flere som har hatt gode erfaringer med omega3-tilskudd til barn med ADHD.

Kapsler er kjøpt inn, men jenta mi klarer ikke for bare livet å svelge de. Noen som har noen tips? Har puttet den i mat, men den brister lett, og smaken er visst ikke spesielt god.. Hun prøver så godt hun kan, men når en helst skal ta 6 om dagen, da er det ikke helt enkelt..

Noen som har erfaringer med dette i forhold til denne diagnosen forresten?

Skrevet av Mammaen 16. januar 2008, klokken 21.02

Ritalin gis ikke med lett hjerte!

Ja, nå går hun på Ritalin, forsøkt ei stund nå. Første dagen var det med gråten i halsen jeg ga henne tabletten, ikke fordi jeg er i mot medisinering, men fordi det var en terskel å krysse rent mentalt.

Terskelen hadde sikkert ikke vært så stor om ikke det hadde vært så fryktelig mange som mente så mye om ADHD og ritalin, om kostholdet vårt og vår grensesetting. Det er sjelden en møter bedrevitere om barnet har fått diagnosen diabetes, som legger seg opp i behandlingen legen har foreskrevet, som spør og graver om hvordan kostholdet til barnet har vært og så videre. Vår vei til medisin har vært lang, og det er en overlege som har skrevet ut medisinen, ingen kvakksalver på et gatehjørne eller på et snuskete kontor i en bakgård.

Jeg satt som på nåler første dagen; var alt bra, var hun frisk, hadde hun bivirkninger? På slutten av dagen ringte jeg læreren hennes og han kunne berolige meg; en av de aller beste dagene hun har hatt på lenge! Og slik har det fortsatt.

Merker godt når effekten går ut sånn på kveldinga, da er hun mer hissig og oppfarende, mer “seg selv”.

Men på den annen side; hun er sannelig ennå mer seg selv nå når hun har tid til å tenke før hun svarer eller reagerer. Jeg er ikke i tvil om at hun har fortjent det; å få senke skuldrene, slippe å kjempe alle kampene hver eneste skoledag, det er ikke lite hun har kjempet mot:
Når alt en skal gjøre på skolen er negativt sier det seg selv at skoledagen blir lei og tung, og når en plusser på med konflikter med lærer og andre voksne, for ikke å snakke om kjekling med ungene og direkte avvisning sier det seg selv at det er langt fra enkelt.

Men matlysten har minsket, og hun er endel kvalm, så vi må hele tiden veie det positive mot det negative, men akkurat nå tror jeg det går greit. Maten tar hun igjen en del av på kvelden, og kvalmen er ikke verre enn at hun leker omtrent som før.

Redselen for eventuelle bivirkninger, hjerteproblemer og annet sitter i meg. Det er ikke til å komme unna.

Men akkurat nå forsøker jeg bare å tenke på at jenta mi faktisk har fått en bedre hverdag. Og til sist er det jo dette det hele dreier seg om; en type behandling som hjelper et barn som ikke har det så godt.

Hva det er og hva det heter er jo av mindre betydning, så lenge vi har funnet noe som faktisk hjelper!

Skrevet av Mammaen 27. januar 2008, klokken 21.03

Tungt (å se min ADHD-jente slite seg gjennom nok en dag)

Noen dager er bare så innmari tunge, og dette er en slik dag hvor jeg godt kunne ha krøpet inn under dyna. Gjerne tatt med godjenta i samme slengen, så kunne vi slanget oss inni der. I den gode, trygge varmen – ingen som krevde noe, ingen som forventet noe, og ingen å sloss med.

Men jeg klarte nå å gå ut døra i dag og, møte verden og dets folk med hodet hevet, ikke for høyt, bare sånn passe. Sånn passe “jeg er god”, for jeg gjør så godt jeg kan.

I morgen er en ny dag, vær så snill, hva som enn styrer oss, skjebnen, gud eller allah om du vil – kan ikke dagene igjen bli gode?

Det er alt jeg ber om. Jeg gråter for ungen min, og smikker meg selv på fingrene hver gang jeg tenker det er meg det er synd på. Jeg har det som i himmelrike jeg, det eneste jeg får er de negative tilbakemeldingene og muligheten til å tenke ut nye metoder, nye muligheter og nye tilnærminger til problematikken på.

Hun må tross alt leve alle de timene, minuttene og sekundene som jeg slipper, der det når nesten orkan styrke i kastene og hun har ikke noe valg. Hun må gå på – igjen og igjen.

Selv hadde jeg vel vært sykemeldt.

Skrevet av Mammaen 13. februar 2008, klokken 22.23

ADHD, atferdsproblemer ja, men også en merkelapp.

Alle vet at barn med ADHD sliter med hyperaktivitet, kan være slitsomme å forholde seg til, de gjør “dumme”ting og noen ganger er de til og med “slemme”. De er vrange og skjønner visst ingenting, ikke akkurat drømmeeleven eller bestekameraten for å si det sånn.

Dette er merkelapper et barn med ADHD må slite med. Det folk tenker mindre på er hvordan de har det med seg selv, hvordan de oppfatter seg selv og hvordan de oppfatter verden.

Ikke nok med at de strever for å tilpasse seg en verden de ikke helt kan forstå(?), men i tillegg får de en hel haug med slag tilbake.

Min jente har nå opplevd tre bursdager på rad hun ikke er bedt i, fordi hun er jo ikke “bestis” med noen. Men det smerter henne mye å vite at mange av de andre blir bedt. To av disse bursdagene har vært bursdager hun tradisjonelt har blitt bedt i før. Men siden hun har vært så vanskelig i det siste, på skolen og slikt, vil de vel ikke ha henne med. Men når noen er vanskelige betyr det nesten like ofte at de har det vanskelig, og ved å bli fryst ut(uten å kunne noe for det, de kan faktisk ikke noe for det!) blir det bare enda vanskeligere.

Selvtilliten går mot null.

Ikke nok med det, vi får avslag på forsikring, så fordi hun har denne diagnosen får hun ikke forsikring mot feks uførhet etter ulykke/sykdom. Til en viss grad kan jeg skjønne at de har en høyere risiko for å skade seg, men på sykdomssiden finnes det da ingen høyere risiko for henne? Mens hennes søsken er fullforsikret – urettferdig?

I tillegg må vi ustanselig kjempe mot mistro, mennesker som hele tiden ønsker å tillegge henne å være utspekulert og beregnende. Fordi hun gjør sånn, eller sånn. Men med medisin har det vist seg at de tar styggelig feil, alt det de trodde hun beregnende brukte diagnosen for å tilegne seg, var plutselig uinteressant for henne.

Men det er tungt når en til stadighet må bevise hennes “uskyld”.

Nå bare krysser jeg fingrene for neste bursdag, der de tradisjonelt ber alle. Om innbydelsen uteblir tror jeg muligens jeg kommer til å ringe. Bare for å gjøre de oppmerksom på hvor brutalt det faktisk kan føles å bli utestengt, fordi hun ikke har dtilegnet seg alle de sosiale egenskapene og kodene som er forventet av en på hennes alder. For det er kanskje bare litt opplysning som skal til?

Skrevet av Mammaen 9. mars 2008, klokken 15.28