Om kvelden lille nyttårsaften ble det tårer og redsel. – Mamma, har vi raketter? – Må vi skyte de opp?
Mor tok en liten hvit en. – Jeg har bare kjøpt stjerneskudd, jenta mi. Og om de andre har, så skal de ikke skyte de opp her.
Kvelden kom og det kom henne for øre at jeg allikevel hadde kjøpt en liten pakke.
- Hvorfor sa du det ikke til meg, sa hun.
- Fordi jeg ikke ville gjøre deg mer redd, sa jeg. -
Jeg hadde jo ikke blitt redd da, sa hun tappert med et lite smil..
Vi spiste sent og koste oss. Så “Hjelp vi er på juleferie” og spiste snop. Klokka dro seg over halv tolv, og hun begynte å trave litt rundt etter hvert som det smalt mer og mer over hodene våre.
De andre gikk ut, vi ble igjen inne. Søkte tilflukt på badet. Men hun var for rastløs. Ut i gangen. Frem og tilbake. Tårene kom. Mamma prøvde å trøste. Så kom vi på: Pusteteknikker og avslapningsøvelsene vi har lært. Vi begynte å puste. Og tenkte at vi var et annet sted.
Og slik gikk anfallet over. Hun åpnet øynene etter en kort stund, og begynte å snakke om noe annet. Med et lite smil om munnen…
2007-01-01 14:58:52
