Noen dager er bare så innmari tunge, og dette er en slik dag hvor jeg godt kunne ha krøpet inn under dyna. Gjerne tatt med godjenta i samme slengen, så kunne vi slanget oss inni der. I den gode, trygge varmen – ingen som krevde noe, ingen som forventet noe, og ingen å sloss med.
Men jeg klarte nå å gå ut døra i dag og, møte verden og dets folk med hodet hevet, ikke for høyt, bare sånn passe. Sånn passe “jeg er god”, for jeg gjør så godt jeg kan.
I morgen er en ny dag, vær så snill, hva som enn styrer oss, skjebnen, gud eller allah om du vil – kan ikke dagene igjen bli gode?
Det er alt jeg ber om. Jeg gråter for ungen min, og smikker meg selv på fingrene hver gang jeg tenker det er meg det er synd på. Jeg har det som i himmelrike jeg, det eneste jeg får er de negative tilbakemeldingene og muligheten til å tenke ut nye metoder, nye muligheter og nye tilnærminger til problematikken på.
Hun må tross alt leve alle de timene, minuttene og sekundene som jeg slipper, der det når nesten orkan styrke i kastene og hun har ikke noe valg. Hun må gå på – igjen og igjen.
Selv hadde jeg vel vært sykemeldt.
Skrevet av Mammaen 13. februar 2008, klokken 22.23
Jeg synes dere er tøffe som jobber dere igjennom det – både liten og stor!