Lørdag 13. desember 2008:
Det er tunge dager – igjen. Høsten har i grunn ikke vært særlig enkel, i alle fall ikke når det kommer til skolen og trivselen der. Her hjemme fungerer hun i grunnen godt, ei fin jente er hun! Derimot strever hun mye på skolen, hun er alt annet enn enkel, og blir nok oppfattet som både vrang, vanskelig, fæl, slem og sta. Medisiner fungerer ikke som vi skulle ønsket, har stadig endret doser opp og ned..
I det siste har jeg begynt å tenke mer og mer på hvordan de møter henne på skolen, siden hun er vanskeligere der enn hjemme. Spesielt et par voksne er hun stadig i konflikt med, og jeg funderer på hvorfor. Jeg er et søkende menneske og leser alt jeg kommer over om emnet, det er liksom det ene jeg føler jeg kan bidra med. Har kommet over mye bra, og noe har brent seg fast: det er ikke barnet som kan endre sin atferd, dette er de voksnes oppgave. Altså: ingen kan forvente at min datter som har brent seg fast i et mønster skal kunne endre dette selv, hun må ha dyktige, omsorgsfulle og tydelige voksne som hjelper henne med dette.
Håpet mitt er at skolen skal klare å se dette. At de ikke ser et vanskelig, uoppdratt og krevende barn, men et barn med en funksjonsforstyrrelse som trenger hjelp for å finne veien ut av det kaos hun er i. Jeg elsker jenta mi så mye, og det er svært vanskelig å sende henne på skolen når jeg vet hvilke dager hun har. Hvor vanskelig hun har det til tider. Og at jeg selv helt sikkert hadde ringt inn syk i stedet for å møte på jobb om jeg opplevde egen arbeidsplass på samme måte…
Jeg setter min lit til skolen, vi er inne i en tyngre dialog, og det er nå eller aldri. Nå vurderes skolebytte som et virkelig alternativ. Kryss fingrene for oss – la oss møte voksne som ser et ulykkelig og hjelpeløst barn. “Dra til helvete” kan like så godt være et rop om hjelp som ordet “hjelp”. Jeg må tro de er i stand til å se forbi bannordene og den dårlige oppførselen, og gi den hjelpen de er forpliktet til.
